Det moderne gjennombrudd

Når vi snakker om det moderne gjennombrudd, er det forandringen av diktningen og nyvurderingen av den oppgaven en dikter har i et samfunn vi snakker om. Denne forandringen skjedde i 1870-årene. Det var forskjellige årsaker til at det moderne gjennombrudd kom, og noen av årsakene var blant annet samfunnsutviklingen og det ”nye” språket i Norge, de nye ideene i Europa og den nye litteraturen ute i Europa. De største forfatterne i Norge på denne tiden var Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland og Jonas Lie. Disse regnes som de fire store på denne tiden i Norge, men Amalie Skram var også en av de store forfatterne. Diktningen i denne perioden gikk direkte inn i politikken, og den kritiserte og oppfordret til handling. Diktningen tok opp samfunnsproblemer, og la vekt på kvinners, eiendomsløse og andre undertrykte gruppers stilling i samfunnet på denne tiden. En kjent ting for det moderne gjennombrudd er at det er meningen ”å sette problemer under debatt”.

Naturalismen og realismen

Naturalismen
Naturalismen er en retning innen realismen. Realismen kom som en reaksjon på den foregående epoken romantikken, og varte fra ca. 1880 til 1890. En person som forbindes med denne perioden grunnet hans tanker om at problemer i samfunnet skulle settes under debatt, er Georg Brandes. Når forfatterne skrev i naturalismen, var tekstene svært detaljert beskrevet. Det ble beskrevet fattigdom, sykdom og død med alle frastøtende enkeltheter og livet ble vist fra de mest skremmende og dystre sider. Det ble lagt vekt på at mennesket var bestemt av arv og miljøet vi vokser opp i, og at vi ikke kan fri oss fra det. Mennesker er styrt av naturlover, og vi blir formet av samfunnet. ”Livsslaven” av Jonas Lie er et eksempel på en bok som viser hvordan miljø og samfunnsforhold ødelegger menneskene. Naturalistene var mer opptatt av å skildre de som var uten håp; alkoholikere, prostituerte, tiggere og så videre.

Realismen
Realismen er en epoke innen litteraturhistorien, som varte fra ca. 1870 – 1880. Realismen fremstod som en reaksjon på romantikken og ble kjennetegnet ved at forfatterne ønsket å fortelle sannheten og bekjempe urett. I realismen ville forfatterne skrive om samfunnsproblemer, skape debatt og bidra til løsninger på problemene. Det ble lagt vekt på at mennesket skulle være et fritt vesen, og at vi selv kan gjøre noe med vår egen skjebne. Realistene ville forandre samfunnet ved å sette problemer under debatt, og de skildret overklassen i samfunnet i motsetning til naturalistene. De gjorde motsatt av naturalistene som ikke prøvde å fordele skyld på noen ved å komme med direkte kritikk mot samfunnet. I realismen søkte man etter sannheten, og ville skape forandring og frihet for enkeltmennesket til selv å kunne velge. I naturalismen var tekstene godt beskrevet, mens i realismen ble det styrt unna de mest groteske detaljene som for eksempel detaljer om mennesker som lever i fattigdom.

Georg Brandes

Gjennom Georg Brandes kom de nye ideene om den ny litteraturen, det var først da litteraturen “kom til Norge”. Georg Brandes påvirket mange av Norges søtste forfattere, som blant annet Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland, Jonas Lie, Amaile Skam og Arne Garborg. Han hadde en stor innvirkning på samtidens dikteverk. Georg Brandes hevdet sine meninger gjennom en forelesning han holdt i 1871, og gikk under tittelen “hovedstrømninger i det nittende århundres litteratur”. Det mest kjente uttrykket til Georg Brandes var: “det som viser at diktningen i våre dager er levende er at den setter problemer under debatt”

 

Litteratur innenfor det moderne gjennombrudd

Kunsten å skrive i det moderne gjennombrudd var: ”å sette problemer i samfunnet under debatt”, dette i følge den danske forfatteren Georg Brandes. Litteraturen i det moderne gjennombruddet er bygget på at handlingen fremstår som problemfri, og hovedpersonene ser ut til å leve et perfekt liv. Forfatterne tok opp og drøftet problemene som var i samfunnet. Ettersom man setter seg mer inn i handlingen avdekkes det problemer, ofte ganske store, som gjør opprør mot samfunnet. Dette kan for eksempel være skilsmisse, selvmord eller kvinne som forlater mann og barn.

Kjente personer innenfor det moderne gjennombrudd

Henrik Ibsen 

Henrik Ibsen var født den 20. mars 1828 i Skien. Han var en norsk dramatiker og lyriker og blir antatt å være den mest spilte dramatikeren i verden, til og med mer enn William Shakespeare.

Da han allerede var ung opplevde han en hard oppvekst. Faren, Knud Ibsen, mistet sin formue fra å være en velstående kjøpsmann da Henrik Ibsen var 8 år gammel. Vi kan i senere tid se hvordan det sterkt påvirket Ibsens diktning. Da han fylte 18 år fikk han en sønn med en 10 år eldre tjenestepike. Han brukte også sine netter til å skrive dikt og romaner under pseudonymet Brynjolf Bjarme.

Ibsen fikk inspirasjon av Ole Bull til å skrive mer dramatisk, og ble ansatt på Bergens Theater, eid av Bull. Vi kan plassere Ibsen i realismen, en del av det moderne gjennombruddet. Det moderne gjennombrudd tok opp samfunnsproblemer og «satte problemer under debatt». Dette gjorde også Ibsen.  Han hadde samfunnskritiske verk, som blant annet «Samfundets Støtter» og «En Folkefiende» som også var sterkt inspirert av Georg Brandes. Han satte også kjønnsroller i debatt med «Et Dukkehjem» og «Gjengangere».

Bjørnstjerne Bjørnson

Bjørnstjerne Martinius Bjørnson var født den 8. desember i 1832. Han var blant annet en dikter, samfunnsdebattant, folketaler og teaterpersonlighet. Bjørnson var som ung ikke særlig skolesmart. Det endte med at han endte sin skolegang uten å ta eksamen og heller ble dikter.

Bjørnson var han som hovedsakelig introduserte realismen/innledet til det moderne gjennombrudd. Stykkene han introduserte var blant annet “Redaktøren” og “En Fallitt”. Bjørnson tar opp problemstillinger som var nært knyttet til den moderne samfunnsutviklingen. Bjørnson kjempet for likhet mellom kjønnene, “virkelig likhet”, som han kalte det. Bjørnson ble også kalt “Landets samvittighet”. Han fikk Nobelprisen i Litteratur i 1903 fordi verkene hans hadde fått folket til å reflektere over samfunnet og skape debatt.

Alexander Kielland

Alexander Kielland ble født 18. februar 1849 i Stavanger. Som venstre mann var han svært provosert av klasseskiller, sosialnød og kvinneundertrykkelse. Kielland hadde stor tro på kvinners evne og styrke. Han var en av de norske forfatterne som klarest og mest konsekvent levde opp til den danske kritikeren Georg Brandes. Hans skjønnlitterære forfatterskap strakk seg over 12 år, og var preget av indignasjon over sosiale skjevheter, klassehovmod, dobbeltmoral og religiøst hykleri. Kielland kalte sin egen diktning for ”nyttepoesi”. ”Karen” er kjent som et realistisk verk innenfor Killands forfatterskap.

Jonas Lie 

Jonas Lie ble født 6. november 1833 i Modum. Han er kalt ”hjemmets dikter” og hører til i gullalderen i norsk litteratur. Regnes som en av de fire store forfatterne fra tidsepoken realismen, sammen med Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland og Henrik Ibsen.

Jonas Lie var embetsmannsønn og vokste opp i Hokksund og i Tromsø fra han var fem år gammel. I 1846 ble han sendt til Fredriksvern for å utdanne seg til sjøoffiser, men han måtte slutte fordi han var nærsynt og strøk på opptaksprøven. I 1859 giftet han seg med sin kusine Thomasine Lie. De fikk fem barn sammen.

Lie møtte Bjørnson på Heltbergs studentfabrikk, de to ble nære venner. Han slo seg ned som sakfører på Kongsvinger, men fikk store økonomiske problemer. Det var først da han flyttet til Kristiania at han begynte å skrive for alvor. Lie utmerket seg først og fremst som romanforfatter og var en nyskaper. Han er sjødikteren fremfor noen i norsk litteratur. ”Lodsen og hans hustru” var en av sjøfortellingene Lie skrev. Han forfattet også sosialt radikale familieromaner, hvor han satte ”problemer under debatt” som for eksempel kvinnens stilling.

Amalie Skram

Amalie Skram ble født 22. August 1846 i Bergen og var en norsk-dansk forfatter. Hun ble anerkjent for sin forfatterskap, men mest som en stornaturalistisk forfatter. Fra 1884 bodde hun i København, men hentet fortsatt sitt stoff fra Norge, spesielt fra Bergen. Skram var nøye med å få nøyaktig kunnskap om temaer hun arbeidet med, og ville få fram hvordan ting skjedde i det virkelige liv.

Amalie Skram blir kjent som en av det moderne gjennombrudds fremste forfattere. Hun lagde en ny romanform sammen med Jonas Lie og Alexander Kielland, som handlet om en kritisk fremstilling av ytre sosiale forhold som det indre livs hemmeligheter. Hun utgav 20 verk, hvor de fleste av dem var romaner, men også noveller og noen skuespill. Hennes hovedverk er Hellemyrsfolket, som er preget av hennes naturalistiske holdning og metode.

Kunst

I det moderne gjennombruddet handlet det mye om konsekvensene av framskrittet. Kunstnerne ville derfor si gjennom kunsten sin hva som skjer, og ikke hvordan man ville at ting skulle være. I en periode oppsto det en strid mellom de som forsvarte det gamle samfunnets verdier, og de som kritiserte det. I denne debatten var forfattere og kunstnere veldig aktive og var på den kritiske siden, hvor kunsten deres ble samfunnskritisk. Fra Georg Brandes berømte forelesning ville han altså at kunstnerne skulle gjennom kunsten din “sette problemer under debatt”.

Kunstnerne og forfatterne fokuserte mye på fattigdom, undertrykking og maktmisbruk som temaer for kunsten sin, og de prøvde å påvirke den politiske, sosiale og kulturelle utviklingen. Man gikk mer fra det romantiske og over til det mer konkrete, altså realismen, ved å se på ting slik de faktisk var. Kunstnerne var sterkt engasjerte samfunnsmennesker. Fra 1850 og utover de 40 neste årene skapte kunstnere og forfattere verk som gjorde denne perioden til en storhetstid for norsk kulturliv.

Christian Krohg

Christian Krohg ble født 13. august 1852 i Vestre Aker. Han var en norsk maler, forfatter og journalist, som var sentral i norsk kunst- og kulturliv i nesten 50 år. Han hadde sitt kunstneriske gjennombrudd i begynnelsen av 1880-årene med motiver fra Skagen. Krohg var en forkjemper for sosiale reformer i samfunnet og for kunstens frihet. Han er særlig kjent for motivene ”Albertine i politilegens venteværelse” fra 1885-87 og ”Kampen for tilværelsen” fra 1889. Christian Krohg var sønn av jurist og kongelig fullmektig Georg Anton Krohg og danskfødte Sophie Amalie Holst. Krohg og hans fire søstre mistet moren sin i 1860, men tanten deres, Marie Krohg, kom i morens sted og ble en veldig viktig person i Christian Krohgs liv. Faren hans formante han om å studere juss, og Christian Krohg valgte å følge denne formaninChristian Krohgs offentlige debut kom i 1876 med bildet ”Et farvel”. Han reiste første gang til Skagen

sommeren 1879, hvor han kort tid etter ble en av de sentrale i kunstnergruppen ”Skagenmalerne”. Han oppholdt seg senere i Paris. I 1888 giftet han seg med Oda Krohg, sammen hadde de datteren Nana og fikk senere sønnen Per.gen,  på tross av drømmen om å bli maler. Han fulgte undervisningen på tegneskolen parallelt med jusstudiene. Da faren døde i 1873 og Christian Krohg ferdig med jusstudiene, dro han sammen med Eilif Peterssen, en norsk maler og kunstner, til ”Die Grossherzoglich Badische Kunst-Schule” i Karlsruhe, hvor han fikk Hans Gude og Karl Gussow som lærere. Der gikk han et år før han fortsatte høsten 1875 ved ”Königliche Akademie der bildenden Künst” i Berlin. I Berlin møtte han Max Klinger og Georg Brandes, som ga avgjørende impulser for Krohgs utvikling som naturalist.

Krohg var den første professor og direktør ved Statens kunstakademi. Gjennom hele karrieren deltok han aktivt i kunstnernes organisasjonsarbeid. Inspirert av realismens ideologier valgte han i hovedsak motiver fra hverdagslivet. Han er særlig kjent for malerier av prostituerte, som maleriet ”Albertine i politilegens venteværelse”. Christian Krohgs stil gjorde han til en av de førende skikkelser i bevegelsen i naturalismen, som er karakteristisk for norsk kunst i denne perioden. Han skrev den naturalistiske romanen ”Albertine” i 1886 som handler om prostitusjon på slutten av 1800-tallet. Denne boken vakte oppsikt og ble beslaglagt av politiet.